Gressenkegrateng

Med tanke på min manglende kreativitet på kjøkkenet vil dagens blogginnlegg, som handler om mat, med stor sannsynlighet være et sjeldent syn både bakover og fremover i bloggen. Men i dag er jeg så stolt over å ha laget noe hvor jeg bare delvis har fulgt oppskrifter via Google. Ganske trygge matvarer i kombinasjon, men man vet jo aldri når man slenger sammen ting ukritisk, i hvert fall når det er jeg som er den ukritiske.

Min samboer og jeg har skeiet litt vel mye ut i matveien de siste månedene, og det ble færre og færre klær i skapet som passet. Jeg har med stort hell tidligere benyttet ketolysekuren, som tar vekk fettet og lar det jeg har av muskler få være igjen (en type lavkarbokosthold for litt hardbarka folk). Dessuten kan jeg spise meg mett, noe jeg er veldig glad i. Jeg startet det strikte livet for fire uker siden, og hittil har jeg gått ned fem kilo. Jeg skal ned noen kilo til før jeg går over til vanlig kosthold. Vekta pleier å holde seg ganske stabil helt til ordet “jul” blir nevnt, så det er hovedgrunnen til at jeg har forsøkt ketolysekuren flere ganger.

Jeg er for øyeblikket gressenke, så mens samboeren min er i Italia og spiser is er jeg hjemme og “må” lage ordentlig mat til én person. I dag hadde jeg lyst på torsk til middag, men med manglende planlegging lå torsken fremdeles i fryseren, og det er et terreng jeg av erfaring vet jeg må holde meg unna. Det lå to (alt for) små kyllingfileter ferdig tint i kjøleskapet, så jeg fant ut at jeg måtte lage litt mer ordentlig tilbehør enn en salat for å bli mett. Kanskje jeg kunne bruke blomkålen og brokkolien som lå i kjøleskapet? Samboeren min er ikke noe glad i blomkål, så det passet egentlig veldig bra å bruke disse grønnsakene i dag. Siden både blomkål og brokkoli er dørgende kjedelig i kokt form uten noe hokus og pokus prøvde jeg å få Google til å lede meg i retning gratengoppskrifter. Google gjorde en grei jobb, og resten har jeg funnet ut helt på egenhånd (sistnevnte er jeg ganske stolt over). Middagsoppskriften ble som følger:

Blomkål- og brokkoligrateng med kylling og bacon
Ca. 30-35 karbohydrater totalt (veide ikke ingrediensene, men regnet meg frem til omtrentlig antall etterpå).
Gjennomføringstid: Over en time for min del, altså litt over en halvtime for normale hverdagskokker.

Ingredienser:
1-2 kyllingfileter (0g kh)
1 pk. bacon (0g kh – og veldig godt!)
2 egg (<0g kh)
1 boks (1/3 l) kremfløte  (8,7g kh)
1 blomkålhode (ca. 13g kh)
1 hel brokkoli (ca. 9g kh)
Litt purreløk (<0g kh)
1 fedd hvitløk (<0g kh)
Vellagret ost (0g kh – formen kan dekkes med så mye ost man vil)
Salt, pepper og kyllingkrydder

Slik gjorde jeg det (med innslag av hvordan jeg burde ha gjort det):
Jeg satte på ovnen med temperatur på ca. 200 grader. Blomkål og brokkoli ble kuttet opp i naturlige buketter, kanskje delt i to om bukettene var store. Kastet alt av buketter oppi en kjele og fylte på med vann så alle grønnsakene ble dekket. Ventet en stund på at vannet skulle koke. Drysset litt salt oppi i mellomtiden. Da det til slutt kokte lot jeg det fortsette i et par-tre minutter før jeg helte ut vannet og puttet grønnsakene i en smurt ildfast form og drysset salt og pepper over. Jeg kuttet opp en pakke bacon som jeg stekte og deretter lot renne av seg på tørkepapir. Etterpå kuttet jeg opp kyllingfiletene og stekte dem i samme panna. Drysset litt kyllingkrydder over. Det hadde vært mer effektivt av meg å steke kjøtt samtidig som grønnsakene jobbet med å bli varme på en annen plate, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg kappet opp noen ringer med purreløk som jeg fordelte litt utover formen sammen med kjøttet. Hadde jeg laget gratengen om igjen ville jeg blandet alt sammen, altså hatt litt kjøtt nederst i formen sammen med grønnsakene også. “Fyllmassen” besto av 2 egg og en kartong fløte som jeg pisket et par minutter, før jeg puttet oppi et finhakket hvitløksfedd. Helte denne blandingen over alle ingrediensene i formen og asvluttet med å dekke formen med ferdig skivet ost av den vellagrede sorten. Etter 25 minutter midt i ovnen var maten veldig spiselig. En hel form burde holde til 2-3 personer. Jeg greier nok å spise hele formen alene på en halv dag, men det får jeg prøve å unngå.

Jeg konkluderte med følgende:
- Det var så godt at jeg har fortsatt å spise utover middagen.
- Bacon er fantastisk, og siden det lå på toppen føltes det litt som å ha lyst til å spise “bare pålegget”.
- Det ene lille feddet med hvitløk satte mer smak enn jeg trodde.
- Neste gang (det blir flere ganger) skal jeg i hvert fall doble mengden kjøtt, spesielt mengden bacon. For å gjøre plass til det ekstra kjøttet må kanskje litt blomkål og brokkoli vike unna. I så tilfelle kan jeg spise enda mer av gratengen også, uten å overskride maksimumsinntaket av karbohydrater.
- Gratengen er god å spise etter å ha stått i romtemperatur noen timer også.

Off topic: Etter noen blogginnlegg på vent som får være på vent litt til, og en Mac som ble stjålet for et par måneder siden, er det blitt lite skriving på meg i år. Jeg kommer tilbake.

Nyttårsforsetter

Nytt år, nye muligheter. Rundt denne tiden velger mange å tenke over hva de ønsker av forandringer for seg selv i det kommende året. Like før midnatt i årsskiftet 2008/2009 bestemte jeg meg for å filme det kommende året. Det var et nyttårsforsett jeg faktisk holdt. Filmen er satt sammen, men ikke redigert.

Jeg har ikke tenkt ut noen nyttårsforsetter for 2012, men det dukker sikkert opp ting jeg vil forandre/forbedre i løpet av året. 41% av Norges befolkning har heller ingen nyttårsforsetter for 2012, så jeg er absolutt ikke alene. I Danmark og Sverige er det enda flere innbyggerene som er fornøyde med tilværelsen som den er, henholdvis 45% og 56% av de spurte i undersøkelser gjennomført av Nordic Research Alliance i desember i år. Blant dem som har planer om å forandre på tilværelsen er det mer trening som står høyest hos nordmenn, nemlig 14% av befolkningen. I Danmark og Sverige er det slanking som er intensjonen for året, med 10% av befolkningen i begge land (i Norge er det kun 5%). Det kan være at slanking er intensjonen for mange av de kommende treningssentermedlemmene i Norge også, men at disse har funnet ut at trening skal være veien til målet. Kanskje danskene og svenskene ikke har tenkt spesifikt på hva de skal gjøre for å nå slankemålene sine? Dette er bare spekulasjoner fra min side.

Det nest mest populære nyttårsforsettet blant nordmenn er å være gladere og leve livet bedre. 12% av den norske befolkningen har dette som hovedmål for det kommende året. 10% av danskene og 6% av svenskene synes også dette er et mål som er verdt å prioritere i 2012. Nå må vi ikke glemme at over halvparten av den svenske befolkningen ikke har nyttårsforsetter i det hele tatt, så det kan være grunnen til at de ikke ønsker å strebe like mye som oss andre for å få et lykkeligere liv – de er kanskje glade og fornøyde nok som det er. Jeg synes dette er et fint nyttårsforsett å sette seg. Jeg tror også det er ett av de målene som lettest lar seg gjennomføre om man sikter seg inn på å ha en slik innstilling til tilværelsen. Selv synes jeg i hvert fall det er mye hardere å vedlikeholde trening enn det å forsøke å være en livsnyter.

Den klassiske setningen “jeg skal slutte å røyke/snuse” scorer lavt på nyttårsforsettlista, med 3% av den norske befolkningen, og enda færre i nabolandene våre. Dette tallet må sees i sammenheng med hvor mange røykere og snusere det fakisk er i befolkningen, og etter SSBs tall å dømme vil dette innebære litt mindre omsetning (hvis noen orker å regne ut dette, kjør på) for tobakkprodusentene – om de nye eksrøykerne/-snuserne velger å fortsette det tobakksfrie livet da vel å merke.

Helt til slutt kan jeg nevne hva vi nordmenn og naboene våre har minst lyst til å endre på. 0% av svenskene og 1% av danskene og nordmennene er interessert i å drikke mindre alkohol, og dette havner derfor på bunnen av nyttårsforsettlista. Hakk i hæl følger forsetter som omhandler jobbtilværelsen. Folk flest er verken interessert i å jobbe mindre eller prioritere jobb/yrkeskarriere i større grad enn før. Et mindre pengeforbruk er heller ikke et populært nyttårsforsett, sistnevnte med 2% av befolkningen i alle de tre landene.

Hva er ditt nyttårsforsett?

(Bemerkning: Alle prosentene som er nevnt er hentet fra landsrepresentative utvalg, og må ikke forveksles med prosenter av kun de som har nyttårsforsetter. Det ville i så fall gitt andre tall enn det som er oppgitt her).

Året som snart var

I år ville jeg tvinge meg selv i julestemning, så her ble julestua vår (pyntet med hele to ting; juletre og julenisse):

Martin må også med på bildet, for det blir ikke hyggelig i stua uten han. Julaften ble feiret med familie hver for oss, så juletre var ikke en nødvendighet, men noe vi fant ut at vi kunne anskaffe bare fordi det var koselig. Vi gikk for plasttre fra Biltema for 200 kroner eller no, og jeg tør påstå at det er mer symmetrisk (det ser bare ikke sånn ut på bildet) og drysser mindre enn de naturlige slektningene. Men det lukter ikke gran av det, så til neste år får jeg vel hamstre noen gran-Wonderbaum som jeg kan henge på treet.

For et par år siden (og året før) skrev jeg et masseprodusert julebrev som jeg sendte til venner istedenfor julekort, for jeg visste med meg selv at jeg aldri ville komme i mål med masse håndskrevne kort. Julebrevet inneholdt egentlig kun informasjon om begivenhetene i mitt liv i året som snart var fortid, sånn som dette: “Hei. I sommer flyttet jeg og edderkoppen min. Jeg var på ferie alene i London. Jeg jobber fortsatt i analysebyrå.” og så videre. Utgangen av 2010 var så hektisk at det aldri ble noe julebrev, men i år fant jeg ut at som et alternativ kan jeg heller skrive et nettbasert et, og det kommer her:

År 2011 startet med utpakking av de siste pappeskene i den nye leiligheten. Eskene med ting som ikke hadde noen logisk plass. I mars ble det endelig innflytningsfest, kombinert med bursdagsfeiring. Da fikk vi sett hvor mange gjester vi kan ha i leiligheten samtidig. Vi har ikke vært så flinke til å invitere folk på besøk utover dette, men er veldig insisterende på at folk skal invitere seg selv. Til tross for manglende invitasjonsevner i det daglige har vi testet ut couchsurfing, som vil si at vi har invitert vilt fremmede mennesker inn i hjemmet vårt for én eller flere dager. Vi prøvde dette ved to anledninger, og syntes det var såpass trivelig at vi gjerne gjør det igjen. Først kom det ei spansk jente på besøk. Hun skulle bare være i Oslo i ett døgn, så vi tok henne med ut på noen glass vin og øl. Deretter hadde vi besøk av tre kinesiske jenter i tre døgn. De fikk være med oss på den typiske sommerbursdagsfesten i parken med grilling og masse hyggelige folk. Resten av tiden var de for det meste ute og pløyet igjennom Osloguiden på egenhånd. Jeg må innrømme at jeg følte det veldig ubehagelig da Martin og jeg satte på en episode av Game of Thrones som hadde en uendelig lang intro med to prostituerte kvinner og vi måtte til slutt unnskylde oss med at serien vanligvis ikke var slik. Resten av året har vi funnet oss mer og mer til rette i leiligheten og har konkludert med at det å være samboere bare er fint og behagelig. Selv om det innebærer at jeg ikke kan få kattepus.

Årets aller største, nei vent, tidenes største begivenhet ble besluttet helt i starten av året. Da var vi spinnville og bestilte flybilletter til USA for å kunne gjennomføre roadtripen jeg hadde drømt om, men aldri trodd jeg skulle få oppleve. Tiden frem mot sommeren gikk definitivt fint for seg når jeg visste jeg hadde en sånn tur å se frem til. Vi startet reisen i Los Angeles i begynnelsen av juli og endte opp i New York i slutten av juli. Da hadde vi tilbakelagt 8714,7 kilometer. Reisen var såpass begivenhetsrik at jeg lenge har tenkt at den fortjener en egen, forsinket reisedagbok. I tillegg har jeg tre timer uredigert film som før eller siden skal bli til en fin roadmovie. I dag har jeg i det minste fått plottet inn hele reiseruta vår på et papirkart som skal rammes inn og henges på veggen i gangen sammen med et lite utvalg bilder fra ferien. Heretter vil jeg hver gang jeg kommer inn døra ønske at jeg ikke var i Norge. På høsten hadde vi en langhelg i Poznan i Polen, men det skrev jeg svært utfyllende om for en liten stund siden. Alltid godt med et lite avbrekk i hverdagen.

Jobbmessig holder både Martin og jeg fortene våre, men vi er blitt delt opp i to firmaer, slik at avdelingen min er en del av et rent analysebyrå og Martins avdeling er et rent reklamebyrå. Vi har begge byttet lokaler fra Alnabru til Storgata, noe som innebærer at vi kan gå til og fra jobb. Det er utrolig behagelig å ikke være avhengig av transportmidler i det daglige. På tampen av året ble jeg beæret med den flotte tittelen “årets medarbeider” med en tilhørende flaske champagne. Jeg fikk ikke med meg i detalj hva som var årsaken til at jeg ble tildelt dette, for jeg trodde ikke at det var meg det ble snakket om (det er mange som gjør en real innsats nemlig). Jeg ble litt forlegen, men stolt nok til at jeg kan skryte av det nå. Det var en veldig fin måte å avslutte arbeidsåret på i hvert fall.

Jeg kan ikke komme på noe mer å meddele egentlig, annet enn at jeg er blitt umåtelig glad i pandaer dette året, og at jeg har skrevet min første bok. Boken var mye mindre komplisert enn det jeg har hatt planer om hele livet frem til nå, men dette var en fin start. Hvis du som leser dette blogginnlegget synes det var i overkant mange irriterende gladhendelser og at det må være kjipe ting som har hendt også, så kan du få delvis rett i det. Når jeg ser tilbake på året som har gått ser jeg alt det jeg har skrevet i dette blogginnlegget. Prøver jeg å tenke litt negativt kan jeg komme opp med en ørebetennelse med flere ukers varighet og som fremdeles har etterdønninger, klær som stadig vekk blir for små, at det ikke var over tjue varmegrader frem til november, og ikke minst at opptil flere av menneskene rundt meg har folk rundt seg igjen som er så syke at jeg ikke kan tillate meg å klage. Så nå håper jeg du som er en suring er fornøyd (men jeg tror ikke jeg kjenner noen bitre suringer). Ps. Vi har smør.

Godt nytt år!

Førjulstid

Da var det tredje søndag i advent, og det føles som om jula er faretruende nær.

Bildet ovenfor er av min egenkomponerte adventsstake. Det er et resultat av at jeg fikk et merkelig innfall på Nille i begynnelsen av desember. Jeg fikk det for meg at det var viktig å pynte hjemmet før jul, og da tok jeg jaggu turen innom Kid etter å ha vært på Nille, for man må jo ha lilla håndklær på badet når det er advent… Dette er veldig ulikt meg. Det pynteopplegget her får meg til å føle meg så feminin at jeg får helt vondt av meg selv. Martin ga inntrykk av at det var helt greit.

Så…hva skal man ønske seg til jul i år? Jeg er vanligvis veldig glad i Experts ønskelistekonkurranse, og det er jeg i år også. Jeg innså derimot at jeg ikke ønsket meg like mye av elektronikkduppeditter i år som jeg har gjort tidligere. Jeg har etter mye tid og litt stund kjøpt meg både Mac og Nintendo, så det gjenstår egentlig bare svær 3D-TV og sånt småtteri. Jeg forventer ikke å få masse pakker til jul nå i voksen alder, men jeg skal prøve å finne ut hva jeg ønsker meg allikevel, bare fordi det er så koselig å tenke på.

Å kjøpe sko på Internett

Dette blir hovedsakelig et innlegg om både gleden og faren rundt netthandel, nærmere bestemt nettkjøp av UGGs sko.

I år bestemte jeg meg for at jeg skulle finne ordentlige vintersko. Noen som kan holde lenge og er varme og vanntette og hele pakka. Jeg søkte og søkte til Internett nesten ble oppbrukt, og fikk etter hvert en god følelse på UGGs Adirondack (jeg dro til og med i en vanlig butikk bare for å prøve dem). Det er ikke den vanlige UGGs-typen som man kanskje forbinder med merket, men mer en sko som fokuserer fullt ut på komfort. Her er de:

I etterkant fant jeg ut at slike Hollywood-stjerner som Jessica Simpson og Kirsten Stewart tydeligvis også går gode for disse skoene, så da er kanskje skoene litt hippe også… (Jeg ville ikke tatt utgangspunkt i det).

Tilbake til netthandel. Da jeg først hadde bestemt meg for hvilke sko jeg ville kjøpe gjensto det å finne en nettbutikk med grei pris. Jeg ble rett og slett overrasket over hvor mange svindelsider det er der ute dedisert til UGGs. Det er derfor jeg føler det som en samfunnsplikt å skrive dette blogginnlegget. Ofte er det lett å kjenne igjen juks, men det er ikke alltid slik. En av sidene hadde til og med en liste over hvordan man kunne se at skoene var ekte, og folk blir faktisk lurt. I beste fall får man uekte sko (mest sannsynlig i dårlig kvalitet) tilsendt, i verste fall blir kontoen tømt. Jeg ble derfor veldig skeptisk til hva jeg kunne stole på oppi dette mylderet av forhandlere og “forhandlere”. Det absolutt lureste er å gå direkte til kjernen, nemlig UGGs offisielle sider. For dem er forfalskningsproblemet velkjent, og de har derfor opprettet en egen side med autoriserte nettbutikker. I tillegg har de opprettet en side med all nødvendig informasjon om forfalskninger og nettbutikker med uærlige hensikter.

Jeg tenkte jeg like gjerne kunne bestille fra den offisielle siden, helt til jeg så portokostnaden, som var så høy at det var helt uaktuelt. Deretter så jeg at Amazon.com sto på “godkjent”-lista, og det fungerte for meg. Gikk inn på nettbutikkene til dem med de laveste prisene, sjekket fraktkostnader til Norge, og lette etter nettbutikkene på lista over de autoriserte forhandlerne. Valget mitt falt på ShoeSurfing.com, noe jeg ble fornøyd med.

Jeg må innrømme at til tross for alt forarbeidet var jeg veldig skeptisk da skoene ankom, spesielt da jeg luktet på dem og syntes det luktet syntetisk. Det var heldigvis bare den øverste pelskanten. Resten var i materialer som sto til prisen jeg betalte (som var en tusenlapp mindre enn det det koster i norske butikker, og det er medregnet moms, frakt, og fortollingsgebyr, så alt i alt var det verdt netthandelstyret). Jeg tok uansett en sjekk av vannmerke og gransket det som kunne granskes.

Nå kan endelig vinteren komme, for nå har jeg skaffet meg vinterpåkledning fra topp til tå, så jeg gruer meg faktisk ikke like mye til vinteren nå som jeg har pleid å gjøre. Og enn så lenge har skoene vært varme, vanntette og pustende – slik det ble lovet. Hurra!

Noen feriedager i Polen

05.11. – 08.11. 2011

I mangel på ideer til bursdagsgave til min kjæreste som kjøper det han har lyst på selv endte jeg opp med å bestille en liten reise til Poznań i Polen. Norwegian hadde nettopp begynt å fly til denne byen, og jeg fant lavprisbilletter for 500,- per person. Ingen av oss hadde hørt om Poznań før, men vi tenkte det kunne være spennende å dra til et sted som ikke er overbefolket av turister enda.

Taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen til hotellet kunne bare snakke polsk og tysk, så han plapret i vei på tysk mens jeg desperat prøvde å grave frem skoletysken fra hukommelsen. Det gikk akkurat passe greit. Det vil si, vi kom frem til riktig hotell, han fikk det han skulle ha i penger (og vel så det), og han ble informert om at vi var på ferie og ikke på studietur. Vi bodde på Hotel Ikar disse tre nettene. Det var et trestjerners hotell i gangavstand fra det gamle torget. Hotellet var så som så. Vladimir Putin var resepsjonist, og han kunne engelsk sånn helt passe. Vi fikk ordentlig nøkkel til rommet vårt, med en flaskeopptrekker (av alle ting) med romnummer på nøkkelringen. Alle rommene hadde “balkong”. På vårt rom innebar det kun en balkongdør. Interiøret var slik jeg hadde forestilt meg at etterkommunistisk, polsk interiør skulle være, bortsett fra badet som var flislagt slik at det så anonymt og rent ut. Det var gratis trådløst nettverk i lobbyen og i gangen rett utenfor romdøren vår. Frokosten var ganske grei. Overnattingen kom på 1.100,- for et dobbeltrom i tre netter, og det synes jeg var en helt akseptabel pris å betale.

Siden vi ankom på en lørdag tenkte vi at det ville være fint å ta del i kveldslivet i byen, men vi var ganske slitne (i hvert fall jeg), så det ble en del hvile. Vi holdt oss mye rundt det gamle torget. Både torget og gatene rundt var brosteinsbelagte og bygningene var pene og fargerike, langt ifra det Polen jeg hadde sett for meg. Det første stedet vi satte oss ned het Chatka Babuni, som betyr “bestemors hytte”. Dette fant vi ut fordi stedet hadde trådløst nettverk, slik at vi kunne bruke oversettelsesapplikasjoner på telefonene våre. Servitrisen vår var veldig blid og imøtekommende. Hun anbefalte oss dumplings, og jeg stolte på henne, og samboeren min stolte på meg. Dumpling’ene var bittesmå calzoner med valgfritt fyll. Før vi fikk maten fikk vi noen brødskiver med sylteagurk og no smørgreier jeg ikke tør å vite hva var for noe. Vi prøvde også lokal øl og hadde det ganske bra. Sluttsummen ble på godt under hundre kroner for begge to. En halvliter øl fikk man for under en tier alle steder. Toalettet på dette stedet var veldig stilfullt, i motsetning til de fleste toaletter jeg har sett i Norge. På kvelden spiste vi på et sted som het Felix eller Fenix. Det lå i hvert fall på torget. Her hadde vi to trønderske menn på bordet bak oss. Samboeren min var sikker på at de var trailersjåfører siden de ikke drakk øl. Etterpå tok vi en øl på et sted som het Basilium. Der hadde de bjørketrær innendørs. Det var et ganske lite lokale (toalettet var muligens større enn resten av lokalet) og det var langt fra fullt der.

På søndagen trodde vi at alt var stengt, men det gjaldt ikke kjøpesentrene, så vi valgte å bruke noen timer på å se i butikker. Det ene var i gangavstand og var så stort at vi mistet retningssansen. I kjelleren hadde de en dagligvareforretning som slår ut de fleste dagligvareforretninger her hjemme. Pene hyller og behagelig belysning, og ikke minst et enormt utvalg av produkter. Vi tok taxi til det andre kjøpesenteret, for taxi er så billig at det ikke er vits i å vurdere kollektivtransport. Å orientere seg med busser og trikker på fremmede steder er ikke bare bare. Utenfor elektronikkbutikken på senteret holdt Santander til. De hadde lang kø. Mistenker at det er tradisjon på å kjøpe dyre ting på avbetaling der borte, siden det er avbetalingsprisene som står oppført først. På kvelden vurderte vi å teste ut mojitoen til alle pubene rundt torget, men det ble bare én mojito (for 20,- på det litt slitne Deja vu cafe, som lå i en sidegate. De hadde WiFi der da.). Dessuten var det ikke alle steder som hadde åpent på en søndag kveld. Alle stedene merket “klub” var mørke. Bortsett fra det virket det som om puber og restauranter stengte etter smak og behag. Vi dro til Lizard King, som samboeren min mente var litt som Hard Rock Cafe. Denne restauranten/puben lå på torget og var helt full på lørdagen. Søndag kveld fikk vi derimot spise og drikke så mye vi orket. Jeg gikk for “grilled ribs” som var et svært stykke kjøtt med tilbehør. Samboeren min valgte kyllingtoast OG sjokoladepannekaker med krem. Det at han ville ha begge rettene samtidig fikk servitrisen til å spørre han om han var gravid. Inkludert to halvlitere hver kom regningen på en hundrelapp eller no sånt. Lizard King hadde også trådløst nettverk, noe vi satte stor pris på. Vi avsluttet kvelden like ved, på et sted som het Fever. De hadde runde stoler og lamper med hvit pels. Ikke det vakreste jeg har sett, men jeg syntes det var bra at stedene gjorde en innsats i å skille seg ut og gi seg selv et særpreg. Bortsett fra de lokale ungdommene på dansegulvet i rommet ved siden av var det bare vi og en gjeng med andre nordmenn der. Jo, og en mann som sov på en benk. Han var ikke den første personen vi så sove i en pub på turen.

Mandag morgen hadde samboeren min lest i turistbrosjyre at det var no geitegreier på rådhuset hver dag klokken tolv. Siden vi enda ikke hadde fått med oss annen kultur enn spise- og drikkekulturen fant vi ut at det var en god idé å dra dit. Geitene skulle komme ut av luka og begynne å stange hverandre. I følge samboeren min ble de laget til minne om to geiter som hoppet ut av vinduet i bygningen der en gang i tiden, fordi de ikke ville bli mat. Samtidig med dette geiteritualet dukket det opp en trompetist på taket, som begynte å spille.

Etterpå visste vi ikke helt hva vi skulle finne på, så vi endte opp på “bestemors hytte” igjen, hvor vi spiste veldig god eplepai med is. Vi ble nok engang servert noen brødbiter og uidentifiserbar smøregreie, men vi sto pent over så vi kunne ha plass til dessert. Deretter ruslet vi litt rundt på måfå, før vi satte oss ned på Bellview og drakk mer alkohol. Det var et enormt lokale med nesten ingen gjester. Noe som gjorde det så pussig at servitrisen snakket polsk til oss hver gang hun kom bort, selv om vi like før hadde kommunisert på engelsk. Hun var forøvrig langt ifra den eneste som gjorde dette på turen vår. Deretter fant vi en liten italiensk restaurant hvor vi spiste middagen vår, omtrent én time før stengetid, før vi tuslet inn i en karaokebar like ved torget. De hadde ikke karaoke der, noe som var helt greit. Vi satte oss i baren der de andre satt, men bortsett fra selve bestillingen av øl ble vi ignorert totalt. Rundt midnatt tok vi turen hjemover, glade og fornøyde over en bekymringsløs miniferie med gode samtaler i en pen by. Det sto skrevet et sted at polsk vodka var i verdensklasse, så vi kjøpte med oss et par flasker på flyplassen, for 85 kroner til sammen. Vi drikker ikke så mye vodka egentlig, så det kan godt hende den vil stå til pynt inntil vi får besøk av noen vodkatørste folk. Flyturen hjem gikk fort, siden Norwegian hadde trådløst nettverk på flyet. Rakk noen få trekk i Wordfeud, og plutselig var vi på Gardermoen.

Poznań kan absolutt anbefales for dem som ønsker litt fri fra hverdagen ved å bare slappe av og spise god mat og drikke i nye omgivelser. Byen er langt ifra hektisk. Det kan også passe for dem som kunne tenke seg en skikkelig lørdagskveld ute i Oslo, men som synes det er kostbart og heller kunne tenke seg en skikkelig lørdagskveld ute et annet sted over flere dager for samme prisen. Tur retur og alt inkludert kom turen vår på 3.900,- for to personer. Byen har også noen museer og mye gammel arkitektur og lang historie, så dette er garantert et fint sted for dem som ønsker en slik tur også. Vi hadde et lite håp om å komme i snakk med lokalbefolkningen, men de var ikke så tilgjengelige for det fikk vi følelsen av. Men de fleste vi møtte i servicebransjen var i hvert fall vennlige og imøtekommende, så vi slapp å sitte med “unnskyld at vi er til”-følelse. Jeg ble overrasket over at det ikke var flere grå sementbygninger, men heller masse pen arkitektur. Dessuten ble jeg imponert over hvor mye flid de forskjellige serveringsstedene har gjort seg med interiør, både i oppholdsrommene og på toalettene, noe jeg håper å se mer av i Oslo. Vi har jo en del polske håndverkere i byen, så kanskje de kan få slå seg litt løs?

Babypanda

Babypandaer er noe av det herligste som finnes i verden. Dette filmklippet bør være overbevisende nok:

Kunne ønske bakgården var full av bambus, så kunne jeg hatt en panda og kost med den hele tiden. De spiser enorme mengder bambus hver dag, så de har vel knapt tid til annet.

I motsetning til hva man skulle tro er det ingenting som er så bra som å ha pandaer i fangenskap for øyeblikket. Det er menneskenes forsøk på å redde kjempepandaer fra total utryddelse, etter at menneskene i tidligere tider manglet vett og forstand og jaktet på dem. Nå er vel ikke pandaene de beste på å overleve fra naturens side heller, så klønete som de er. Nei da, hovedårsaken er nok heller at det er vanskelig å få flere pandababyer til verden, når mammapandaen kun kan befruktes i litt over ett døgn i året. Hvis den potensielle pappapandaen ikke greier å imponere dama blir det ikke babypandaer heller. I det siste har imidlertid pandapasserne funnet ut at kunstig befruktning kan være veien til suksess. En annen utfordring har vært at pandamammaer gjerne føder to babyer, mens de oftest kun tar vare på én av dem. Pandapasserne har derfor puttet pandababyene i kuvøse på skift, slik at begge babyene får litt alenetid med mammaen. Fremtidsutsiktene er gode for pandaene nå, og målet er å kunne slippe dem ut i det fri med tiden.

Jeg skal forøvrig dra til Kina og bli pandapasser noen dager har jeg funnet ut. Det tror jeg vil berike livet mitt.